Man kan alltid behandle den enkelte sak enda grundigere, men på den annen side ligger det alltid nye saker og  venter. Bak disse to selvfølgelighetene finnes et tydelig UNE-dilemma, og det er balansen mellom rettssikkerhet
og effektivitet.

I forarbeidene til opprettelsen av UNE sto klagernes rettssikkerhet i sentrum. Uten å ta stilling til graden av rettssikkerhet i den gamle klageinstansen Justisdepartementet, ble økt rettssikkerhet fremholdt som et sentralt motiv for å etablere den nye.

Det var aldri noe motiv bak opprettelsen av UNE å øke effektiviteten i klagebehandlingen. Tvert imot ble det åpent erkjent at man etablerte et system som var mer ambisiøst og tidkrevende enn det tidligere. Sterk vekst i antall asylsøkere gjorde imidlertid at Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) helt fra etableringen hadde hovedfokus på UNEs evne til å få sakene unna.

Både departementet og UNE selv har vært tydelige på at det ikke må kompromisses med kravene til rettssikkerhet. Men kravene til behandlingskapasitet er satt svært høyt. UNE må derfor tilstrebe en type grundighet hvor tingene gjøres godt nok og hvor tidsbruken tilpasses sakens alvor og kompleksitet.

Valg av behandlingsform

Etter loven skal alle saker som inneholder «vesentlige tvilsspørsmål», behandles i nemndmøte. Uttrykket må ikke forstås som vesentlig tvil om et hvilket som helst spørsmål, men som alminnelig tvil om et spørsmål av vesentlig betydning for utfallet av saken. Saker som ikke inneholder slike «vesentlige tvilsspørsmål», kan avgjøres av en nemndleder alene eller av sekretariatet. I interne retningslinjer er det presisert at det i enkelte spesielt nevnte tilfeller bør settes nemndmøte selv om det ikke foreligger «vesentlige tvilsspørsmål». Etter regelverket tilligger det UNEs nemndledere å avgjøre hva som er riktig behandlingsform i den enkelte sak.

Saker som behandles i nemndmøte, krever betydelig mer tid enn saker som avgjøres av nemndleder alene eller i sekretariatet. Dette henger nært sammen med sakenes vanskelighetsgrad, men det har også å gjøre med rutiner og arbeidsmåter i de ulike behandlingsformene.

Selv om UNE har anledning til å behandle i nemndmøte også andre saker enn de som er nevnt ovenfor, vil hensynet til effektiv saksbehandling i de fleste tilfeller tale imot det. Det påligger uansett UNE å ha rutiner som sikrer at alle saker, også med andre behandlingsformer, får en behandling som er grundig nok ut fra sakens innhold.

Allerede da UNE offentliggjorde de første statistikkene tidlig i 2001, ble det reist kritikk mot at de fleste sakene ble avgjort uten bruk av nemndmøte. Kritikken har senere vært gjentatt både fra frivillige organisasjoner og av noen politikere og andre enkeltpersoner. Denne kritikken har vært tatt alvorlig i UNE, i den forstand at den har vært gjenstand for omfattende interne drøftinger.

NOAS og andre har ment at uttrykket «vesentlige tvilsspørsmål» har en strengere klang enn formuleringer som er brukt i forarbeidene og i politisk debatt. Med bakgrunn i kritikken har UNE meldt tilbake til departementet at dersom politikerne ønsker en mer utstrakt bruk av nemndmøter, må de presisere dette gjennom andre formuleringer i lov eller forskrift.

I 2002 har det vært forholdsvis færre nemndmøter enn i 2001, og dette skyldes at UNE har fått flere enkle saker. De sakene som hyppigst avgjøres i nemndmøter, er asylsaker hvor søkeren har fått bli i landet i påvente av klagebehandlingen. I 2001 var 40 prosent av de sakene UNE behandlet denne type saker, mens andelen nesten ble halvert til 21 prosent i 2002.

UNE har ingen ønsker om å holde saker unna nemndmøtebehandling dersom innholdet i sakene tilsier at nemndmøte er riktig behandlingsform. Når andelen nemndmøtesaker likevel blir såpass lav, har det å gjøre med den faktiske sammensetningen av saksporteføljen. Dersom denne endrer seg i retning av flere saker med vesentlige tvilsspørsmål, vil andelen nemndmøtesaker i UNE øke tilsvarende.

Tidsbruk under nemndmøtene

Nemndmøtene i UNE er enten med eller uten personlig frammøte fra klageren. Når klageren møter personlig, kan vedkommende komme sammen med sin advokat. Klageren er der for å bidra til sakens opplysning, og advokatens rolle er å bistå klageren i dette. Den delen av møtet hvor klageren er tilstede, har mye til felles med et rettsmøte, men det er enklere i formen og kan også minne om et intervju.

Nemndmøtene i UNE har vært evaluert, blant annet gjennom å innhente synspunkter fra nemndmedlemmene. Det viser seg at de fleste nemndmedlemmene er godt fornøyd med møtene og at de anser behandlingen for å være både forsvarlig og grundig nok. Men det har også kommet kritikk og endringsforslag, både fra enkelte nemndmedlemmer og fra advokater og organisasjoner.

Et gjennomgangstema for de som vil ha endringer, har vært ønsket om at nemndmøtene burde ligne mer på en domstolsbehandling. For det er diverse tydelige forskjeller. En mer domstolslik behandling, med topartsprosess, bevisumiddelbarhet og full gjennomgang av saken, ville totalt medført atskillig større tidsbruk og kan ikke innføres uten lovendring.

På ett punkt har UNE gjort endringer i retning av større tidsbruk. Etter halvannet års erfaringer reduserte vi fra to til en sak med personlig frammøte per nemnd per dag. Dette ble gjort for å gi nemndmedlemmene bedre tid til å sette seg inn i saken før klageren kommer, men også fordi det viste seg at enkelte saker tok lengre tid enn opprinnelig antatt.

Undersøkelser og landkunnskap

UNE foretar en rekke undersøkelser i tilknytning til enkeltsaker. Undersøkelsene kan for eksempel gjelde dokumenter, hendelser eller politiske aktiviteter. De kan handle om å få bekreftelser på gitte opplysninger, eller avkreftelser, det vil si at man for eksempel avslører at et dokument er falskt eller en opplysning feilaktig.

I tillegg til konkrete undersøkelser i enkeltsaker innhenter UNE generell landinformasjon fra en rekke kilder. Det er ikke bestandig noe tydelig skille mellom spesiell og generell faktainnsamling. Generell informasjon brukes i behandlingen av enkeltsaker, mens behov for undersøkelser i enkeltsaker ofte resulterer i at det innhentes ny generell informasjon.

Tradisjonelt har både innhenting av generell landinformasjon og konkrete undersøkelser i enkeltsaker handlet mest om forhold som har å gjøre med sikkerhetssituasjoner og beskyttelsesproblematikk. Nå etterspørres det, særlig i nemndmøtene, stadig oftere detaljerte opplysninger om helsevesenet og behandlingsmulighetene på klagernes hjemsted. Dette kan det være tidkrevende å få fram.

Både for politiske og helsemessige forhold må UNE veie ønsker om konkrete undersøkelser opp mot deres mulige betydning for utfallet av saken. Effektivitetshensyn tilsier at det bare foretas undersøkelser som er nødvendige for å få saken tilstrekkelig opplyst.

Klagesaker og omgjøringsanmodninger

En spesiell avveining av tidsbruk er om man skal prioritere behandling av klagesaker eller anmodninger om omgjøring av endelige avslag.

En klagesak innebærer at en søker har fått avslag i UDI og så har klaget avslaget inn for UNE. Hvis UNE ikke tar klagen til følge, har søkeren fått et endelig avslag. Men UNE mottar svært mange omgjøringsanmodninger. Disse innebærer at klageren sender et brev hvor det anmodes om at UNE omgjør sitt tidligere vedtak. Og får man negativt svar, står man alltid fritt til å sende ytterligere en omgjøringsanmodning. Regelverket gir ingen begrensning i antallet.

Hvordan UNE forholder seg til omgjøringsanmodningene, styres både av innholdet og av behovet for å redusere tidsbruken i tilknytning til dem. UNEs tid og oppmerksomhet må i størst mulig grad kunne konsentreres om klagesakene til dem som ennå ikke har fått sin sak behandlet i to instanser.

(Artikkel hentet fra UNEs årbok 2001/2002, publisert 30.04.03)