Av Barnekonvensjonen følger at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn – også i asylsaker. Men det er ikke sikkert det er til barnets beste å bli værende i Norge. Hensynet til barnets beste kan tvert imot tale for en rask retur til hjemlandet.
I noen saker synes det opplagt at barn vil ha best framtidsutsikter i Norge. I andre saker er det grunn til å tro at barnet vil kunne få det like lett eller like vanskelig uansett hvor det bor. Men det fins også saker der det rett og slett er bedre for barnet å få gjenoppta livet i hjemlandet enn å bli værende i Norge.
I mange asylsaker som omhandler barn, finnes helseerklæringer og andre sakkyndigerklæringer (pdf) hvor det gis uttalelser om hva som anses å være til barnets beste. Et gjennomgående trekk er imidlertid norske fagfolks tendens til å lete etter løsninger innenfor egen kompetanse- og referanseramme. Slik erklæringene ofte er skrevet, virker det som om viktige muligheter og verdier knyttet til hjemlandet ikke er overveid.
Når UNE ikke automatisk kan være enig i at barnets beste tilsier videre opphold i Norge, selv om norske fagfolk skulle hevde det, skyldes det gjerne at en slik bredere vurdering ikke er gjort – eller er gjort på feil faktagrunnlag. En del aktuelle hjemland har for eksempel selv et fungerende barnevern og helsevesen. Hjemlandets fagfolk kan ha like gode forutsetninger for å bistå barnet i framtida som sine norske kolleger.
Nettverk og tilhørighet
Asylsøkere uten beskyttelsesbehov har like fullt sine motiver for å være asylsøkere. De kan ha reist fra en trøstesløs tilværelse der de så mange problemer og få muligheter, og drømmen om ei bedre framtid i et vestlig land kan være svært sterk. Men om drømmen er realistisk er noe annet. Livet i Norge kan være tøft for mange, og ulike typer problemer kan framstå sterkere her enn de gjorde i hjemlandet.
Separasjonen fra og savnet av slekt og venner er ei tung bør, også for mange barn. Enkelte lengter seg bokstavelig talt syke. Barna kan være en viktig del av foreldrenes migrasjonsprosjekt, hvor det ofte føles som om bordet fanger, og barn er i den forbindelse ytterst lojale. Men det er langt fra sikkert at det har vært til deres beste.
Barnefaglig ekspertise UNE har benyttet i intern kompetanseheving rundt denne type spørsmål, framhever som det vanligvis viktigste at barn er der foreldrene er. Barn som returneres sammen med sine foreldre, har i utgangspunktet gode forutsetninger til å finne seg til rette i hjemlandet, selv om de har vært lenge i Norge. For enslige mindreårige asylsøkere med foreldre i hjemlandet vil det ofte være bedre å komme tilbake til sine familier enn å bli værende alene i et fremmed land.
Mange asylsøkere kommer fra kulturer som har et videre familiebegrep enn hva som er vanlig i Norge. Separasjonen fra storfamilien vil for mange foreldre innebære at de overlates mer til seg selv i sin foreldrerolle og at barna har færre nære voksenpersoner rundt seg. Dette kan influere både på foreldrenes omsorgsevne og hele familiens trivsel.
Følelsen av rotløshet i et land man har en mindre grad av identitet og tilhørighet til, er for mange tidligere asylsøkere tung å bære. De som reiste ut som voksne, vet med seg selv at det var noe de ønsket, noe de valgte og noe de må håndtere konsekvensene av. Hvis livet i Norge skulle vise seg å bli vanskelig, er det et større etisk dilemma knyttet til barns situasjon, siden de oftest ikke selv tok beslutningen om å reise ut.
Andre barns beste
Konsekvenshensyn knyttet til å innvilge eller avslå opphold i Norge handler ikke bare om det enkelte barns beste, men også om andre barns beste. Det er ikke ønskelig, av hensyn til barns beste, å stimulere til at foreldre sender barn alene til Norge. Og det er heller ikke ønskelig, av hensyn til barns beste, å stimulere mange nye familier til asylsøkertilværelser der kun noen vil få innvilget tillatelser.
Avslag som blant annet bygger på en slik tankegang, har (særlig i media) blitt utlagt som om utlendingsmyndighetene statuerer eksempler på barns bekostning. Det syns vi er et lite presist uttrykk. Riktigere er det å si at vi søker å fatte vedtak i tråd med en forutsigbar praksis i saker hvor barn, av hensyn til barnas beste, aldri burde ha forlatt hjemlandet.
Artikkel er hentet fra UNEs årbok 2005, publisert 07.07.06
Les også: Når barn returneres Syke barn i asylsaker Enslig, forlatt, utsendt? Den betydningsfulle 18-årsdagen.