Det er et menneskelig instinkt å beskytte barn. Samtidig er barn ekstra sårbare, og de er prisgitt de voksnes valg. Kanskje ikke så rart at terskelen for å innvilge opphold synes lavere i saker hvor barn er involvert.
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har som et av sine satsingsområder å sette fokus på barns situasjon i flyktningsituasjoner og asylprosesser. Dette gir synlige forandringer også i Norge.
Barnekonvensjonen og hensynet til barnets beste er oftere enn tidligere påberopt av klagerne og vist til i vedtakene, og det er i det hele tatt et større fokus på konvensjonen. Dette betyr ikke nødvendigvis at resultatene er særlig annerledes enn tidligere, men konvensjonen blir i det minste et tilleggsargument for hensyn som lenge har vært viktige.
Barns egen helse
For fysisk sykdom viser praksis at det resonneres relativt likt enten det er voksne eller barn som er syke. Alvorlighetsgrad vurderes opp mot blant annet tidsperspektiver og behandlingsmuligheter i hjemlandet.
For psykisk sykdom synes terskelen å være lavere for barn enn for voksne. UNE har gått gjennom en lang rekke vedtak der barns psykiske helse var drøftet. Noen ganger ble helseanførselen, som ett av flere momenter, tatt hensyn til selv når det kunne være snakk om relativt beskjedne psykiske problemer.
Både for barn og voksne inngår gjerne helseproblemene i helhetsvurderinger hvor de veies opp mot eller legges sammen med andre hensyn. Men innholdet i helhetsvurderingene kan se forskjellige ut.
Særlig for barn som har vært lenge borte fra hjemlandet, kan det virke som om terskelen for helseproblemer settes lavt dersom de samtidig er godt integrert. Helseproblemer hos et barn som for eksempel har vært to år i Norge, men totalt ti år borte fra hjemlandet, vil derfor lettere bli tatt hensyn til enn tilsvarende problemer hos et barn som for to år siden kom hit direkte fra hjemlandet.
En forskjell mellom vektleggingen av barns og voksnes psykiske plager, synes derfor å være at man for barnas del ikke er like strenge på årsakssammenheng mellom det påberopte asylgrunnlaget og den psykiske lidelsen. Man kan også synes noe mindre konsekvente i forhold til om behandlingsmulighetene i hjemlandet blir vurdert og eventuelt tillagt vekt.
For en del av sakene hvor barnas helse ble vektlagt, kan det være vanskelig å se at de ville vært innvilget den gang Justisdepartementet var klageinstans. Det kan derfor synes som om hensynet til barn kanskje har vært tillagt større vekt i UNE. Men det er vanskelig å si dette sikkert. Det økte fokuset på barnas situasjon er et tegn i tiden som også den tidligere klageinstansen hadde måttet forholde seg til.
Foreldrenes omsorgsevne
En annen type vurderinger hvor barnas beste kan komme i sentrum for oppmerksomheten, er når barna selv er friske, men foreldrene er syke. De voksnes omsorgsevne blir da et tema.
Resultatet er at en del voksne, som ikke er sykere enn at de ville blitt sendt hjem dersom det bare hadde handlet om dem selv, likevel får bli fordi de er syke nok til at det går ut over barna deres. Det er imidlertid mange forhold som kan influere på disse vurderingene.
Familie, venner, nettverk og behandlingsmuligheter i hjemlandet kan føre til at også familier hvor foreldrene har dårlig omsorgsevne, kan få avslag på søknad om oppholdstillatelse. Mange søkere kan ha betydelige kontakter å spille på i hjemlandet når de selv og familien er i en vanskelig situasjon.
Barnets beste
Barnets beste er viktig, men det kan være usikkert hva barnets beste er. Og selv om man skulle være enige om hva som er barnets beste, har både UNE og den tidligere klageinstansen ment – med støtte også i Barnekonvensjonen – at dette hensynet må finne sin plass og vekt i forhold til andre hensyn i samme sak.
Det er nærliggende å tenke at det beste, særlig for syke barn, er å vokse opp i et land med god økonomi. Hvis man utelukkende gikk ut fra dette, ville det være bedre for et barn å vokse opp i Norge enn de aller fleste andre steder i verden. En slik forståelse av hensynet til «barnets beste» blir imidlertid både for snever og for altomfattende på samme tid.
For snever blir den fordi den underkjenner åpenbare verdier ved hjemlandet. Selv om vi i Norge relativt sett skulle ha et bedre helsevesen og en høyere levestandard, er det også tydelige verdier knyttet til å vokse opp et sted hvor røttene, nettverkene og tilhørigheten er sterkere.
For altomfattende blir den samme forståelsen fordi den ville bety at nesten alle som kom til Norge med barn, ville ha gode grunner til å få bli her. En slik forståelse har aldri vært lagt til grunn verken av norske politikere eller internasjonale fora.
(Artikkel hentet fra UNEs årbok 2001/2002, publisert 30.04.03)